Det er ingen spøk å bli unnfanget blant maur og barnåler på bærtur under høst-tunge graner. For du vil alltid bære preg av det. Ikke bare får du et livslangt avhengighetsforhold til rørte tyttebær, du føler intenst at skogen er ditt hjem, og dermed blir enhver husvegg en hindring for fri livsutfoldelse.
Og ting, ting som stort sett bare er i veien. Jeg elsker lukten av bark og fuktig mose. Og bål. Jeg kan sitte timesvis ved bålet, kjenne flammene varme og glørne sakte dø ut. Og kanskje møter du en elg og kan sovne lykkelig.
Jeg er stadig usikker på akkurat hvor i geografien hyrdestunden fant sted, og det er ikke lenger noen å spørre. Tenker jeg etter kan det forresten være det samme, enhver tue er den andre lik. Og går jeg enda mer i inn i meg selv ser jeg ikke helt bort fra at alt bare er tull, er noe jeg har fått for meg, bare fordi jeg er så sinnsykt glad i skog, hav og fjell- og tyttebær.
Men, jeg skulle gjerne tatt en prat med både forfedre og –mødre, de hvis dna vi bærer i oss, - og som for lenge siden levde i ett med naturen.
Og som visste det mange synes å ha glemt i dag - at uten naturen er vi ingenting.
Comments