Om tunge sommerfugler og sånn

Vi er få kunder i den store matbutikken. Noen få som er redde for å komme de andre for nær, vi holder avstand der vi sleper oss sakte mellom reolene som tunge sommerfugler.

Jeg vil ikke være her, vil ikke snakke med noen, masken sikrer anonymitet. Jeg trekker lua godt nedover panna, er ergerlig for at solbrillene må av, de dugger. Jeg registrer at kundekameratene er i samme modus, også de forsøker å gjemme seg for virus og verden.

Det er ikke lett å elske sin neste under slike forhold. Det gjør jeg da heller ikke.

”Nei men er det deg!” Så rart. Jeg er gjenkjent, avslørt. Det er godt gjort, en oppdagelse basert på fem centimeter nakent ansikt og fri sikt mellom munnbind og strikkelue. Jeg kjenner at jeg helt plutselig blir glad. Jammen smiler vi ikke til hverandre. Med øynene. Vi småprater noen minutter, blir muntre der under suppeposehyllene, og går videre med rette rygger.

Noen ser meg, altså er jeg. Jeg kjenner det bobler, først påske, så sommer!